Etter å ha sløvet litt på gresset ved fuelpumpene på Flesland, var det på tide å komme seg avgårde igjen. Den opprinnelige planen var å komme seg til Volda-Ørsta direkte fra Flesland. Den ble justert litt etter tips fra en Widerøe-kaptein, som sa at en av de fineste rutene var Bergen-Sogndal. Vi leverte derfor flightplan fra Bergen til Volda-Ørsta med remark om en touch and go på Sogndal. Etter tre minutter ringte de fra AIS-kontoret og sa at da måtte vi dessverre levere to flightplaner; en fra Bergen til Sogndal, og en fra Sogndal til Volda-Ørsta. AIS-kontoret var veldig hjelpsomme, og fikset den ene for oss på telefon, og var raske til å godkjenne det andre legget.
Vi klatret ut fra Flesland mot Sandviken, og fikk sett verdens vakreste by. Ruten gikk videre mot Sogndal, og vi fikk en flott innflyging mot Songdal. Songdal er en ganske spektakulær flyplass som ligger oppe i fjellet med fjord og fjell til alle kanter.
Endelig kom vi oss til Vestlandet! Været var bra både østa- og vestafjells, med gode prognoser slik at vi ikke ville sette oss fast et sted på Vestlandet. Utfordringen med vestlandsturer fra østlandet er gjerne at er det bra vær her, er det dårlig vær og omvendt. Vi trenger et stort høytrykk som bader hele Sørnorge for å komme over fjellet, i tilegg til at skybasen må være høy nok til å komme seg over.
Første legg gikk fra Kjeller til Flesland. Veldig artig å sette kurs rett vest fra Maridalsvannet. Denne ruten tok oss rett over Rjukan, forbi Gaustatoppen, over Sørfjorden med fin utsikt inn til Odda, over Folgefonna og Jondal. Det var fantastisk! Helt vindstille i høyden, og det var bare å få trimmet ut flyet og sikte vestover.
Ankomst Flesland førte til noen runder over Kokstad før vi ble klarert inn på 35. Litt artig å fly inn på en travel flyplass.
Etter landing ble det å henge litt borte ved fuelpumpene, brødskiver og kaffe før vi stakk videre mot Ørsta-Volda.
Jeg var heldig å få med meg et par kolleger på flytur ned Telemark. Asveig og Magnus fikk sett Gaustatoppen, ned på Rjukan, over Lifjell, forbi Ulefoss og Drangedal, ned til Jomfruland, og opp kysten til Verdens Ende og hjem til Kjeller.
Magnus Engø tok med seg det gode kameraet, og fikk tatt noen utrolig fine bilder fra turen. Pass på å se på dem i fullformat!
Norge har fått sitt første elektriske fly, LN-ELA, som mange sikkert har fått med seg. Tom og jeg har vært så heldige at vi begge fikk oss en tur i dette tidlig i sommer, bare noen dager etter demonstrasjonen på Gardermoen hvor Avinorsjefen og samferdselsministeren tok seg en tur foran et stort pressekorps.
Det var veldig gøy å prøve noe som er helt annerledes enn det man vanligvis flyr med. Sjekklistene er utrolig enkle, og oppstarten består i å skru på 4 brytere, så er alt i gang.
Instrumentering i LN-ELA, med de fire sølvfargede bryterne nederst.
Preflight av LN-ELA består blant annet i å sjekke de to batteriene for lading og batterihelse.
«Fuel-tank» på LN-ELA
Det er også ganske snedig å være klar for avgang, og propellen står rett opp og ned.
Power på avgang er 70 kW, og så fort du er i lufta skal denne reduseres til 40. På cruise og økonomisk flyging, trenger du bare 15 kW!
Engine instruments – legg merke til at power måles i kW.
POH for LN-ELA
Hvis du er mer interessert enn gjennomsnittet, kan du kose deg med POHen for LN-ELA.
Sjefen for Avinor Dag-Falk Petersen snakker om elektrifiseringen av luftfarten:https://radio.nrk.no/podcast/kurioes/nrkno-poddkast-25562-139647-29062018123500
Turen tilbake til Kjeller fra Halmstad var like fin som på veien ned. Vi fikk god hjelp av Pauli på flyklubben i Halmstad, som møtte oss kl 0830 for å slippe oss inn på flyplassen for avgang.
Vi måtte komme oss tidligere avgårde på grunn av vær som kom smygende mot Kjeller.
Vi har lenge planlagt en tur for å smake litt på utenlandsk luft. Helgen og fly var booket, og Tobias hadde fri og lyst til å være med oss sydover. Vi gjorde en del research og etter en del varianter endte vi opp med Halmstad.
Gutta på tur!
Det krever alltid mye planlegging når man skal fly til nye steder, og ofte må man starte på nytt fordi det ikke er fuel tilgjengelig og at det er rare åpningstider på flyplassen man har tenkt seg til. I tillegg har man x-faktoren med vær som ikke alltid blir det man har tenkt seg. Helgen vi var på tur, var været meldt supert på lørdag, men søndagen var mer usikker. Det kom smygende en varmfront oppover mot Kjeller fra Sørlandet med nedbør og lave skyer. En kjapp telefon til Flymet, bekreftet det vi antok om at vi kom til å få tid til å komme oss til Kjeller før været kom, men det er alltid fint å få snakke med proffene når man er usikker på hvordan været kommer til å utvikle seg. Veldig god service derfra!
Bare for å huske det til neste gang – skal man inn i Sverige, er det GPS koordinater som gjelder og ikke de fine stedsnavnene vi kan bruke her i landet når vi leverer flightplan. Det visste vi forsåvidt fra turen til Karlskoga, men hadde glemt siden sist.
Valget havnet til slutt på Halmstad. Vi hadde et 45-minutters vindu å lande i, siden det ikke er den mest frekventerte flyplassen, og flyplassen bare er åpen rundt en og annen ruteflygning. Det var mulig å få PPR (Prior Permission Required, dvs. at det er nødvendig å avtale på forhånd) via den lokale flyklubben.
Overflyging over Marstrand med festningen godt synlig.
Utfordringen vår ble at vi ikke fikk kontakt med han som var oppgitt som kontaktperson for PPR. Både SMS og telefon ble forsøkt uten hell. Siden vi ikke hadde fått tak i PPR, måtte vi holde åpningstiden. Vi hadde derfor planlagt retur samme dag innenfor de tre kvarterene plassen var åpen, i tilfelle vi ikke var i stand til å skaffe PPR på bakken i Halmstad.
Gøteborg fra luften
Turen ned gikk langs den svenske skjærgården, og vi passerte perler som Marstrand og Fjällbacka. Vi fikk suse gjennom Göteborg TMA på 6500 fot, med unntak av en liten kurskorrigering pga annen trafikk. Vi fikk sett Säve, den gamle hovedflyplassen i Göteborg, som for akkurat har åpnet for trafikk som ikke er hjemmehørende på flyplassen (ref AIP SUP 25 18). Vi får ta en tur hit igjen!
Tom kjørte old school penn og papir for å beregne ETO (Estimated time Overhead) og ATO (Actual Time Overhead) for å beregne bensinforbruket nedover, ettersom det var betraktelig mer motvind enn de meldingene vi hadde sett.
Innflyging til Halmstad
Etter landing, tanket Tom og Tobias flyet, mens Thor stakk bort til flyklubben for å se om en PPR lot seg ordne. Heldigvis satt Pauli, kontaktperson for PPR satt i sofaen når Thor kom inn, og fikset avgang utenfor åpningstid for oss. Han var også så grei at han møtte oss kl 0830 søndag morgen, siden vi var interessert i å lande tidlig på Kjeller på grunn av været som var meldt. Det var god service!
Det står en gammel vampyr ved flyklubben i Halmstad med både tre kronor og LN-merking. Et slags bevis på det nordiska samarbetet.
Fordelen med Halmstad er at det ligger en Max Hamburger rett ved flyplassen, så middagen ble inntatt der før vi tok bussen inn til Halmstad sentrum for litt avslapning og leilighet vi hadde leid på Airbnb.
Kortbane eller short field er ikke noe vi har gjort for mye av. Vi har begge vært et par turer på Maarud, men det er fint å prøve noe litt mer utfordrende. Vi var så heldige å få med oss Tobias, som har mye erfaring med korte striper fra mikroflyging og som har vært hovedinstruktøren vår på PPL-A.
Innflyging til bane 27 (3D-terreng hentet fra cesiumjs.org)
Det er en annen prosedyre på kortbane, ved at hastigheten er lavere på innflyging, har høyere nese og gjennomsynken er raskere. Vi fløy først en runde med simulert innflyging til bane 27 for å se hvordan det så ut.
ENDO er 740 meter på sommerstid, men nå var den brøytet til 640 meter. Vi fikk slått fast at det var med god margin i følge Pilot Operating Handbook (POH) og hadde avtalt i forkant at vi kunne bruke flyplassen. Siden det er en del mer snø på Dokka, var det ganske høye brøytekanter, så vi hadde en fordel i å bruke et høyvinget fly.
Takk til gjengen på Thomlevold som har jobbet hardt med brøyting i vinter.
I en tidligere versjon av Skydemon, ble Thomlevold kalt Thomle violence – translation gone bad :D.
Begge to fikk gjennomført årets PFT (Periodic Flight Training), altså den årlige utsjekk med instruktør. Vi var så heldige at både fly og instruktør (Thomas Kibuuka) og været spilte på lag for å få banket gjennom runder på Rakkestad.
Det er alltid litt spennende å lande på bane 33 på ENRK i og med at denne banen er høyest i den delen man lander, og man må være tålmodig i flare før flyet setter seg.
Ekstra spennende var det i år med glatt bane og greit med sidevind. Banen var strødd, men et par trehjulssladder ble det. Det er sommerhjul uten pigger på flyhjul.
Totalt fikk vi banket 10 runder før vi satte nesen hjem til Kjeller i nydelig vintervær. På veien hjem møtte vi iskalde og stabile luftmasser som var fantastiske å fly i når det nærmet seg solnedgang.
